The function of labour market mobility to regional economic growth generally and by new service economy and labour force nationality especially

Efficient matching of local demand and supply of labour at different qualification levels is considered to be an important prerequisite for economic growth in every region. The expectation is that higher mobility of the labour force should increase the general level of employment, e.g. due to a relatively high gross demand of labour and the problems of matching-time to fill in the vacancies. Moreover, increased total labour mobility is thus seen as one tool for reaching the goals of the labour market policy, employing as large as possible part of the labour force into ordinary employment. Use of annual gross-flow labour market statistics may be very relevant in such analyses, allowing multidimensional analysis of labour market mobility, i.e. in geographical terms as well as between sectors and according to the qualifications of the labour force. Among the sectors, knowledge intensive business services (KIBS) are often seen as an important characteristic of the new, more knowledge based economy. Efficient sharing and transferring of knowledge is central, and KIBS play an important role in the learning and transaction processes. It is thus of importance to analyse KIBS’ role as a regional competitive base, e.g. by studying the competitiveness of cities and regions in terms of growth of employment, and particularly focus on the mobility of the individuals that enter and leave the KIBS sectors. Labour mobility in this growing sector may also act as a prerequisite for what may be expected to form the future labour mobility structures of the society, and is thus of particular importance for both the labour market and regional policy perspectives. Increased international migration as a result of increased internationalisation gives rise to a more internationally mixed labour force within countries. On the other hand, national labour market policy attempt to use actively immigration as a tool for solving parts of the domestic labour market problems, e.g. shortage of supply of certain kinds of labour in more remote regions. It is thus of particular importance to analyse the function of both initial and succeeding labour mobility among different immigrant groups and how their labour mobility function in relation to the mobility of the employed national majority. The main purpose of this paper is to present some analyses of the regional labour mobility in terms of growth of employment focusing on the number and quality of the persons that enter and leave the local labour markets. Besides some descriptive analyses, we test the hypothesis if the regional growth of employment is positively or negatively correlated to the level of different segments of gross mobility to and from jobs generally, and more particularly for employment in knowledge intensive service industries and for the employment broken down by different groups of nationality.

Studentvandringer. Rekruttering til studier og tilførsel av nye høyt utdannede i et geografisk perspektiv

En av målsettingene med en regional, desentralisert universitets- og høgskolestruktur, er at utdanningsinstitusjonene skal forsyne nærarbeidsmarkedet med arbeidskraft. Lokal og regional rekruttering til studier antas å øke mulighetene for at kandidatene blir i regionen etterpå. Prosjektets hovedformål er å undersøke de høyere utdanningsinstitusjoners rolle mht: a. Den lokale/regionale/nasjonale rekrutteringen til høyere utdanning. b. Den lokale/regionale/nasjonale fordelingen av tilførselen av nye, høyt utdannede. Undersøkelsen i denne rapporten har tatt utgangspunkt i rekrutteringen til høyere utdanning i 2002, gitt studentenes bostedsbakgrunn, der den geografiske rekrutteringen fordeles etter regionale kategorier etter avstand fra studiestedene. Geografisk fordeling av tilførselen av nye høyt utdannede tar utgangspunkt i studentmassen i 2004 som ikke lenger var under høyere utdanning i 2005. Den geografiske fordelingen måles med utgangspunkt i studieregion i 2004 og de nye høyt utdannedes bostedsregion i 2007 og 2010. I 2004 var det universiteter og/eller høgskoler og avdelinger av høgskoler i snaut halvparten av landets 89 økonomiske regioner. Gjennomsnittstall for hele landet viser noe høyere andel lokal tilførsel av nye høyt utdannede sammenliknet med den lokale andelen av rekrutteringen til studier. Små forskjeller i geografisk fordeling av nye høyt utdannede fra 2007 til 2010 indikerer at mye av den regionale tilpasningen blant studenter foregår i forbindelse med studiene eller kort tid etter at studiene er avsluttet. Det er små forskjeller mellom menn og kvinner med hensyn til lokal rekruttering til studier og lokal tilførsel av nye høyt utdannede i hver studieregion, men kvinner øker sin lokale betydning når den lokale arena utvides til å omfatte hele fylket der studiestedet er lokalisert. Det er observert noe større lokal forankring i rekruttering til studier og tilførsel av nye høyt utdannede hos de eldre enn hos de yngre studentene. Den lokale tilførselen er også høyere fra nyutdannede med kort høyere utdanning enn fra de med lang høyere utdanning. Økonomiske og administrative fag, humanistiske og estetiske fag, lærerutdanning og pedagogiske fag og helse- og sosialfag viser høyest andel lokal rekruttering til studier, mens høyest andel lokal tilførsel av nye høyt utdannede er å finne innen fagfeltene samfunnsfag og juridiske fag og humanistiske og estetiske fag, mens helse- og sosialfag og lærerutdanning og pedagogiske fag øker sin lokale betydning når det i tillegg til studieregionene tas med tilhørende fylker for øvrig i den lokale arena. Det er observert store variasjoner i lokal rekruttering til og lokal tilførsel fra studier mellom sentralitetsnivåene og mellom enkeltregioner, noe som indikerer en heterogen lokal rekrutterings- og tilførselsstruktur. Studieregioner med samme sentralitetsnivå viser betydelige variasjoner i balansen mellom lokal rekruttering til studier og lokal tilførsel av nye høyt utdannede, samt med hensyn til hvor mye den lokale rekrutteringen og tilførselen betyr, selv etter å ha kontrollert for fagfelt. De mest sentrale studieregionene skiller seg ut med noe større lokal tilførsel av nye høyt utdannede enn lokal rekruttering til studier. Studiestedene i Finnmark viser også klart større lokal tilførsel av nye høyt utdannede enn det den lokale rekrutteringen til studier tilsier, noe som er nærliggende å se i sammenheng med virkninger av tiltakssonen i nord. Splittes den lokale arenaen opp på henholdsvis studiestedets egen region og samme fylke for øvrig, viser nye høyt utdannede en tilbøyelighet til å søke seg tilbake til den lokale arena man ble rekruttert fra

Segregering på arbeidsplassene blant sysselsatte med innvandrerbakgrunn i Norge

At personer med innvandrerbakgrunn deltar i yrkeslivet anses som en viktig faktor for at de skal bli mest mulig integrert i samfunnet. Likevel kan en skjev sammensetning av sysselsatte med innvandrerbakgrunn på arbeidsplassene dempe integreringen til tross for at de er i arbeid. I rapporten analyseres graden av homogenitet og heterogenitet i sammensetningen av arbeidskraft med innvandrerbakgrunn på arbeidsplassene, og hvordan denne sammensetningen har utviklet seg over tid. Dissimilaritets-indeksen (D-indeksen), og til dels Gini-koeffisienten, brukes for å undersøke segregeringen på arbeidsplassene blant sysselsatte med innvandrerbakgrunn i perioden 2005-2015. D-indeksen måler jevnheten i fordelingen til sysselsettingen av innvandrere og etterkommere av innvandrere sett i forhold til den øvrige sysselsettingen, gitt ulike inndelinger av arbeidsplassene. I utgangspunktet inngår alle arbeidsplasser i landet, definert som alle virksomheter med kjent organisasjonsnummer i statistikkgrunnlaget, men videre avgrenset til å omfatte virksomheter som har sysselsatte både med og uten innvandrerbakgrunn. Videre er analysene konsentrert om virksomheter som har eksistert sammenhengende i den perioden analysene omfatter. Resultatene viser en moderat nedgang i segregeringen på arbeidsplassene når man legger til grunn for analysene totalt antall virksomheter og alle gjennomgående eksisterende virksomheter i perioden. Dette har sammenheng med at til tross for en økning av virksomheter som kun har sysselsatte med innvandrerbakgrunn, er nedgangen i antall virksomheter som kun har sysselsatte uten innvandrerbakgrunn enda større, slik at antall virksomheter som har sysselsatte både med og uten innvandrerbakgrunn har økt mest. Når analysene konsentreres til kun arbeidsplasser der det finnes sysselsatte både med og uten innvandrerbakgrunn, har segregeringen på arbeidsplassene derimot økt gjennom analyseperioden. Det er en fallende segregering med virksomhetsstørrelse når alle virksomheter er med i analysen, men en økende tendens til segregering med virksomhetsstørrelse for arbeidsplasser som har sysselsatte både med og uten innvandrerbakgrunn. For de siste viser resultatene en økt segregering for alle virksomhetsstørrelser gjennom perioden. Målt etter næring, finner man høyest segregering på arbeidsplassene i primærnæringene, forretningsmessig tjenesteyting, overnattings- og serveringsvirksomhet, bygge- og anleggsvirksomhet og transport og lagring, mens helse- og sosialtjenester, offentlig administrasjon og finansiering og forsikring viser lavere nivåer på segregering. Forretningsmessig tjenesteyting og bygge- og anleggsvirksomhet skiller seg ut med størst økning i segregering gjennom analyseperioden, med økende segregering i retning sysselsatte med innvandrerbakgrunn. På den annen side viser helse- og sosialtjenester nedgang i segregering, med en tendens til fallende segregering i retning sysselsatte med innvandrerbakgrunn. Segregeringen på arbeidsplassene er høyere blant sysselsatte født i Norge av innvandrerforeldre enn blant innvandrere, men segregeringen faller mer i den første gruppen i løpet av analyseperioden. Det er innvandrere med bakgrunn fra landgruppe 2, det vil si EU-land i Øst-Europa, som viser høyest segregering og størst økning i segregering på arbeidsplassene, mens de med bakgrunn fra landgruppe 3 (land i Øst-Europa som ikke er EU-medlemmer, Asia, Afrika, Latin-Amerika og Oceania utenom Australia og New Zealand) har en moderat fallende segregering, og spesielt blant de fra tidlige innvandringsland.KunnskapsdepartementetpublishedVersio

Flytting til og fra Oslos bydeler

Målsettingen med denne undersøkelsen er å vise hvordan flyttingene til og fra Oslo fordeler seg på bydeler, samt hvordan flyttingene internt har foregått mellom Oslos bydeler. Datagrunnlaget er tilrettelagt for tidsperioden 1999-2010. Med hensyn til en framskrivning av befolkningen i Oslos bydeler, har det vært av interesse å beskrive hvordan flyttemønsteret har utviklet seg over tid, men også å undersøke hvor stabilt dette flyttemønsteret har vært, gitt kjønn og alder. Resultatene viser at det har vært en omfattende flytting både til og fra Oslo i denne perioden, og at flyttehyppigheten øker ytterligere når vi ser på flyttestrømmer mellom bydelene internt i hovedstaden. Dette er i tråd med teorier om at flyttetilbøyeligheten er omvendt proporsjonal med den geografiske avstanden mellom fra- og tilflyttingssted. Resultatene viser at flytteaktiviteten er størst til og fra de indre bydelene, der innflyttingen til dels kommer fra Akershus, men mest fra regioner i Norge for øvrig og etter hvert fra utlandet. Det er observert klart større flyttestrømmer fra de indre til de ytre bydelene enn de flyttestrømmer som går motsatt vei. Dette har bl.a. sammenheng med aldersstrukturen, der de indre bydelene får stor tilførsel utenfra av yngre personer i 20-årsalderen, som leier fremfor å eie bolig, mens utflyttingen foregår etter at personene er blitt noe eldre, og da til dels sammen med egne barn, som utgjør en betydelig andel av utflyttingene fra de indre til de ytre bydelene. Fra de ytre bydelene går mye av flyttestrømmene til Akershus, som gjennomgående viser positiv flyttebalanse med Oslo. Innvandringen har fått en stadig større betydning for flyttingene til hovedstaden utover på 2000-tallet. Dette har sammenheng med økt nettoinnvandring av personer med bakgrunn fra EU-land i Vest-Europa og fra personer med bakgrunn fra nye EU-land i Øst-Europa. I tillegg bidrar fortsatt personer med bakgrunn fra land i den øvrige verden til et klart innvandringsoverskudd fra utlandet, men også gjennom innenlandske flyttinger, og da spesielt til byens østlige og sørlige områder, der personer uten innvandringsbakgrunn stort sett bidrar negativt med hensyn til samlet nettoinnflytting. Med tanke på en befolkningsframskriving for hver av bydelene, er det observert en stor stabilitet i flyttemønsteret både med hensyn til det geografiske flyttemønsteret for bydelene totalt, men også når vi går ned til mer detaljerte aldersgrupperinger og kjønn. Undersøkelsen viser imidlertid noe mindre stabilitet i nivået på flyttetilbøyelighetene målt som antall flyttinger per tusen innbyggere i hver flyttegruppe over tid, samt i fordelingen av innflyttingen på bydeler. Dersom en over- eller underestimering av utflyttingstilbøyeligheten motsvares av tilsvarende endringer i innflyttingen målt per tusen innbyggere, vil likevel en framskriving av flyttingene kunne gi brukbare estimater av flyttebalansene. Flere av undersøkelsene avdekket et visst mønster som kunne antyde en slik sammenheng, blant annet gjennom positiv sammenheng mellom endring i utflyttingstilbøyeligheten og innflytting målt per tusen innbyggere over tid. Store endringer i nettotilførsel av boliger og i innbyggernes botetthet vil imidlertid kunne rokke ved en slik positiv sammenheng mellom flyttestrømmene

Utvandring og gjeninnvandring blant personer født i Norge

Målsettingen med denne rapporten er å analysere faktorer som påvirker utvandring og gjeninnvandring av personer født i Norge med forskjellig tilknytning til landet målt etter sin landbakgrunn gjennom tre generasjoner. En av hensiktene er å legge et bedre fundament for framtidig fastsettelse av betingelser for innvandring i disse befolkningsgruppene i de nasjonale befolkningsframskrivingene. Vi har tidligere analysert hvordan utvandringen varierer blant innvandrere etter innvandringsgrunn, men analyserer her hvordan «sirkulær migrasjon» forløper blant den norskfødte delen av befolkningen, samt for sammenlikning også blant innvandrere. Statistisk sentralbyrå foretar en inndeling av hele befolkningen i Norge i til sammen 30 kategorier, basert på informasjon om personenes egen, foreldrenes og besteforeldrenes fødeland. Disse kategoriene er kalt grunnkoder, og inngår vanligvis ikke i den offisielle statistikken. I analysen konsentrerer vi oss om personer fra 15 av grunnkodene for de som har Norge som fødeland, samt altså de som er definert som innvandrere

Arbeidsmarkedsmobilitet, sysselsetting og yrkesdeltakelse etter nasjonalitet

Ved bruk av materiale fra denne publikasjonen skal Statistisk sentralbyrå oppgis som kilde. Artiklene er tilgjengelig på internett: www.ssb.no/oaDenne artikkelen analyserer arbeidsmarkedsmobilitet, sysselsetting og yrkesdeltakelse etter nasjonalitet. Vi analyserer omfang og innretning på mobiliteten, sammenhengen mellom regional sysselsettingsvekst og mobilitet, og aktørenes næringstilhørighet og yrkesdeltakelse etter botid i landet. Arbeidsmarkedsmobiliteten er generelt lavere hos norske enn hos utenlandske statsborgere. På den annen side er det sterkere sammenheng mellom mobilitet og regional sysselsettingsutvikling hos norske enn hos utenlandske statsborgere. Videre observeres det klare forskjeller i næringstilhørighet hos innvandrergruppene med hensyn til kort, mellomlang og lang botid i landet. Yrkesdeltakelsen er høyere blant nordmenn enn hos innvandrergruppene med unntak av personer fra våre nordiske naboland. Yrkesdeltakelsen er klart lavest hos personer fra ikke-vestlige land, men deltakelsen er stigende med økt botid i landet

Arbeidsmarkedsmobilitet i like og ulike regionale arbeidsmarkeder

Økonomiske analyser er tilgjenglige via www.ssb.noDenne artikkelen analyserer arbeidsmarkedsmobilitet i forskjellige kategorier av urbane og regionale arbeidsmarkeder med særlig vekt på omfang, struktur og kvalitet på den arbeidskraften som rekrutteres/ forsvinner. Hovedhypotesen er at byer og regioner med like kjennetegn også vil ha en tendens til lik arbeidsmarkedsmobilitet, mens forholdet kan være omvendt i byer og regioner som er svært forskjellige. Dette blir bare delvis bekreftet. Det er en viss tendens til at de største regionale arbeidsmarkedene har noe høyere overgangsrater inn i sysselsetting, men dette er ikke entydig. De fleste små og minst sentrale lokale arbeidsmarkedene har overgangsrater inn i sysselsetting som er lavere enn landsgjennomsnittet, mens en del av dem derimot ligger godt over. En viktig forklaringsfaktor som skiller regionene med de høyeste og laveste overgangsratene inn i sysselsetting innen hver regiontype, synes å være tilbøyeligheten til å sysselsette personer rett fra utdanningssystemet

Flyttemønstre til og fra Oslo blant barn og unge

Formålet med undersøkelsen er å vise flyttemønstrene blant barn og unge til og fra Oslo og innad i Oslo. Det er tilrettelagt flyttedata fra tidsperioden 2000-2013, samt forløpsdata for to kohorter av barn med registrert bosted i deres første og sjette leveår. Det er observert tre hovedstrømmer: Fra indre til ytre byområder, fra ytre byområder til omegnskommunene og fra utlandet og inn til Oslo. Resultatene viser at det har vært en stor og økende utflytting og netto utflytting av førskolebarn fra Oslo, mens netto utflyttingen av skolebarn og skoleungdom er mer moderat. Dette flyttemønsteret er forholdsvis likt fra Oslo til både Akershus, Oslos øvrige pendlingsomland og landet for øvrig. Både utflytting og netto utflytting av barn fra Oslo er klart størst i barnas andre leveår, for deretter gradvis å falle til et lavere nivå når barna når skolealder. Dette flyttemønsteret bidrar til noe mindre behov for barnehageplasser i Oslo enn dersom hovedtyngden av barns utflyttinger hadde kommet senere i førskolealderen. Innvandringen fra utlandet bidrar derimot til klar vekst i antall førskolebarn, men også blant barn og unge i skolealder. Barn av innvandrere bidrar også noe til netto utflytting til Oslos pendlingsomland, men barn med landbakgrunn utenfor Europa har bidratt til netto innflytting til Oslo fra regioner i Norge utenfor Oslos pendlingsomland, om enn mindre de siste årene. Alle byområder i Oslo har større innvandring fra utlandet enn utvandring til utlandet, især av førskolebarn men også av barn og unge i skolealder. Den største netto utflyttingen fra de indre byområdene i Oslo går til andre byområder, og spesielt til de ytre byområdene, mens den største netto innflyttingen til de ytre byområdene kommer fra de indre byområdene. En stor andel av netto utflyttingen av barn og unge fra de vestlige byområdene i Oslo går til Asker og Bærum, fra de østlige byområdene til Nedre Romerike, mens Follo er største mottaker av netto utflyttingen av barn og unge fra ytre Oslo sør. Av barn som bor i Oslo i sitt første leveår er om lag 2/3 fremdeles bosatt i Oslo ved skolestartalder, mens den øvrige tredjedelen bor et annet sted som seksåringer. I de indre bydelene flytter nesten ¾ av nullåringene ut før de når skolealderen, mens utflyttingen er klart mindre i de ytre byområdene. Av barn bosatt i Oslo som nullåringer, men ikke som seksåringer, er størst andel observert blant barn med bakgrunn fra land i Vest-Europa, Nord-Amerika, Australia og New Zealand, fra nye EU-land i Øst-Europa og blant barn uten innvandrerbakgrunn, mens null-årige barn med bakgrunn fra land i verden for øvrig har klart større sannsynlighet for også å bo i Oslo som seksåringer. Nesten 40 prosent av utflyttingen av førskolebarn fra Oslo blir erstattet gjennom innflytting, og spesielt innvandring. Totalt sett utgjør antallet i barn som bor i Oslo ved skolestartalder snaut 4/5 av det samme årskullet som var bosatte i Oslo som nullåringer seks år tidligere. I de indre bydelene kompenseres lite av den store utflyttingen av førskolebarn, og antall barn som begynner på skole i de indre byområdene blir derfor lavt i forhold til antall barn som bor der i sitt første leveår. Kompensasjonen av utflytting gjennom innflytting er klart større blant førskolebarn til de ytre byområdene, der ytre Oslo vest har en høyere kompensasjon gjennom innflytting enn det utflyttingen skulle tilsi, mens det i ytre Oslo øst er omvendt.Prosjektet er delvis finansiert av Oslo kommune

KIBS and industrial development of cities.Labour mobility, innovation and client interaction

The paper departs from a seemingly disagreement between theoretical propositions stressing the importance of the KIBS sector as an innovation agent, and empirical results from quantitative innovation surveys. KIBS are increasingly seen to have a strategic role in stimulating innovation processes, particularly in large cities. However, the alleged importance of KIBS does not show up in empirical surveys. The surveys generally regard KIBS (or consultancy firms) to be of less importance as information sources and innovation partners. The paper somewhat supports the conclusions from the empirical surveys, pointing to the fact that parts of the literature attach larger importance to the role of KIBS in innovation processes than can be confirmed by empirical results. However, the low importance attached to KIBS in quantitative surveys may rely on the fact that surveys only seize some of the roles played by KIBS in innovation processes. Surveys do not map, for example, knowledge spillovers occurring through the mobility of workers. The paper demonstrates that many workers left the KIBS sector in Norway to start working in other sectors during parts of the 1990s, signifying a flow of knowledge following the workers out of the KIBS sector. However, the paper also demonstrates that the flow of knowledge via labour mobility first of all benefits the most central parts of Norway. Less knowledge is seen to flow from the KIBS sector in Oslo and the other large cities to other industries and other parts of the country.